Dette var ordene Ingvar Magnusson (49) brukte. Han fikk diagnosen i 2008, bare 33 år gammel. Men Ingvar virker som en harding. Han er tettbygd og sterk, like snauklipt på hodet som han er snau i sine beskrivelser av helsa. Når jeg spør hvordan det går svarer han:

- Det går opp og ned, som for de fleste.

Han husker ikke detaljert hvordan han var før han i 2016 gjorde DBS.

- Jeg haltet. Tommelen pekte rett ut hele tiden. Medisinene holdt veldig kort. Og så ble jeg stiv i maska.

Ingvar har blitt skjev i kroppen og har sterke smerter fra nerver i klem i hoften. Kvelden før vi møtes ringer han meg for å si at han ikke kan komme, men her sitter han allikevel, smeden fra Island.

- Nå er det ganske ille, sier han. Jeg ønsker å komme i gang med trening, men har mistet motet av smertene. Det er tøffe tak. Verst er balansen. Jeg faller litt innimellom, og plutselig.

Ingvar er gift og bor i Drammen. Der jobbet han tidligere som platearbeider på Pedersen smie og sveiseverksted. Lagde gelendre og andre stålkonstruksjoner, da han merket symptomene.

- Jeg hadde uflaks som fikk parkinsons sykdom. Er ikke bitter og kan ikke bruke tid på det. Ting ble vanskelige på jobben og jeg mistet gløden. Ble ufør.

Ingvar har alltid vært en snill gutt sier han, og det tror jeg på. Han klager ikke. Han forteller at alt ble bedre etter DBS-inngrepet da strømførende elektroder ble plassert i hjernen. Dette implantatet skal han sannsynligvis beholde resten av livet.

I 2023 ble han operert i foten. De stivet av en del av leddet, slik at den smertefulle dystonien ikke lenger kunne vri den.

- Nå går jeg på parkinsonbowling i Drammen hver 14. dag og til Fontenehuset og logoped hver uke. Tror det hjelper litt.

Han forteller at balansen er dårlig. Medikamentene han tar er Sinemet 50 mg seks ganger om dagen, Azilect 1 mg, Zipralex og Magnesium.

Når jeg spør om sykdommen er bedre eller verre enn han trodde svarer han:

- Jeg synes den er bedre, men også vanskeligere. Jeg visste ikke så mye om den. Det er mye dritt som følger med.